Med unntak av Halo er det vel få spill som føles like synonymt med Xbox som spillene i Project Gotham Racing-serien. Dette er den fjerde utgaven i serien, og den største nyheten denne gangen er at du har muligheten til å benytte deg av mange ulike motorsykler i tillegg til det allerede store utvalget av biler.

Nyvinningene til tross, hovedelementene i serien er bevart i aller høyeste grad. I motsetning til spill som Forza Motorsport og Gran Turismo er det ikke kun om å gjøre å kjøre rent, pent og fort. Her kommer du ikke langt ved å kjøre som en middels hverdagstrafikant. Alt må satses i hver eneste sving og gassen må tråkkes til bunns på hvert eneste lille langstrekk. Det er en syltynn balansegang mellom en perfekt breisladd og et katastrofalt møte med betongveggen. Gjennom det som ved første øyekast kan virke som hasardiøs, ukontrollert villmannskjøring opparbeider du deg stilpoeng, såkalte "kudospoeng". Etterhvert som du mestrer bilene bedre og bedre, forvandles villmannskjøringen til en klassisk kunstart. Med den største eleganse skrenser du sidelengs gjennom svingen, hårfint kontrollert med gasspedalen. Du bruker håndbrekket med kirurgisk nøyaktighet for å forsere hårnålssvinger og kjører milevis på bakhjulet med motorsyklene. Du er kongen av gata!

Den nye karrieremodusen er en flott nyvinning som trolig vil appellere i større grad til de tradisjonelle bilspilltilhengerne. I tillegg til den klassiske arkademodusen der du kjører for medaljer (bronse, sølv, gull, platina) kan du nå spille en lang karriere hvor målet er å klatre til topps på verdensrankingen. Dette gjør du ved å prestere bra i ulike løp og turneringer verden over. Ettersom du klatrer på rankinglisten vil du få tilgang til vanskeligere løp med tøffere motstand og destod bedre premier. Alt er som normalt, med andre ord.

I PGR 4 er det som tidligere nevnt ikke nok å kunne kjøre fort. Det finnes mange ulike konkurranseformer. For eksempel kjegleløp, "hot-lap" (raskeste rundetid) og ulike kudos-baserte løp. Den store variasjonen i konkurransetyper og det store utvalget av baner gir PGR 4 en overraskende lang levetid.

Selve kjøringen i PGR spaserer elegant på den gylne middelvei mellom arkade og simulasjon. Bilene tar kun visuell skade av villmannskjøringen, så du kan fritt hamre inn i murveggen i 300 km/h, og bilen vil like fullt gå som en drøm i etterkant. Sånn sett kan det føles fristende å holde bånn gass gjennom samtlige svinger, og gjerne bruke vegger og dekkstabler til hjelp. Dette fungerer forsåvidt greit på lavere nivåer, men når det virkelig drar seg til over Xbox Live viser PGR 4 seg fra sin beste side. Riktige sporvalg og kalkulerte risikoer blir nøkkelord når kampen mot konkurrentene tetner til. En liten sladd utenfor asfalten og løpet er kjørt. Ettersom kollisjoner ikke går utover bilenes kjøreegenskaper finnes det alltid en risiko for at enkelte vil benytte seg av ufine metoder for å komme seg frem i feltet. De aller fleste kjører heldigvis eksemplarisk, da en slik intensjonell kollisjon ofte kan slå tilbake på synderen selv. I de ekstreme tilfellene der enkelte rett og slett ikke evner å oppføre seg er det allikevel godt å vite at 'hosten' sitter med kick-knappen.

Selv om enspillerdelen også har en god varighet så bør du fortest mulig plugge i nettverkskabelen og komme deg på nett. Det store antallet biler og baner legger grunnlaget for store spillopplevelser. Er du samtidig heldig og kommer inn i et 'party' med god tone og høflig oppførsel er hele kvelden reddet. I tillegg til de vanlige kappløpene kan du også koble av med en runde 'bulldog'. Vi nordmenn kjenner dette som en variant av lekene "rev og hare" eller "hauk og due"". En person starter som rev, og må kjøre inn i harene for å omgjøre dem til rever. Den siste gjenværende haren står igjen som vinneren.

Jeg husker tilbake til den tiden da jeg satt på gutterommet og spilt Gran Turismo til PS1. Jeg var overveldet over hvor ekte bilene så ut. Grafikken var jo helt enestående. Det var som om jeg selv var på Laguna Seca og overvar løpene. 10 år er gått siden den gang, og jeg kan ikke gjøre annet enn å måpe. Jeg trodde jeg hadde sett det optimale for et tiår siden, og nå får jeg servert dette. Jeg får vann i munnen bare av tanken på hvordan TV-spillene vil se ut i år 2020.

I tillegg til de blankpolerte bilene og den utrolige detaljrikdommen kommer Blizzard med nyvinningen dynamisk vær. Midt på tredjerunden ser du det begynner å dryppe regndråper på frontruten, og før du får tenkt deg om har den vakre solskinnsdagen blitt forvandlet til et inferno av lyn, torden og vann. Masser av vann! Eksepsjonelt flotte vanneffekter blir en herlig topp på kransekaka. Dette er vakkert!

Jeg hadde i utgangspunktet brukbare forventninger til lydsporet i PGR 4, men etter løp etter løp med tamme låter var jeg klar til å uttrykke min skuffelse. Så, ut av intet fikk jeg en musikalsk åpenbaring. Ut av høyttalerne dundret en velkjent trolsk trommerytme. Jeg var dratt ut av de moderne middelmådigheters verden og tilbake til romantikkens dager. En av Norges største utenlandseksporter innen musikksjangeren gjorde sitt inntog i stuen, og da snakker jeg ikke om Wencke Myhre og hennes knallrøde gummibåt eller puppene til Lene Alexandra Øien. Nei, jeg snakker om Norges største kulturarv. Edvard Grieg og hans "Dovregubbens Hall", eller "Hall of the Mountain King", som det så flott heter på dialekt. Og godbitene slutter ikke der. På rad og rekke dukker det opp klassiske mesterverk av Beethoven, Mozart, Tsjaikovski og flere med. Det føles litt surrealistisk å råkjøre i 300 km/h til lyden av klassisk musikk, men du verden så deilig!

Konklusjon

Project Gotham Racing 4 kniver helt der oppe sammen med Forza Motorsport 2 om å være det beste bilspillet tilgjengelig på Xbox 360. Enspillerdelen er ikke fullt så dyptgående og engasjerende som konkurrenten, men onlinekjøringen står ikke noe tilbake i forhold til Forza Project Gotham Racing 4 er et tilnærmet obligatorisk innslag i en spillelskers samling.

Kim Skaug Kristiansen
GameRoobie