Glem skalpell, pinsett og sytråd. I dagens verden er Wii-kontrolleren og en Nunchuk alt du trenger!

Grey’s Anatomy, Scrubs, Akutten. TV-serier om sykehuslivet er i vinden som aldri før. Bærer du selv på en liten drøm om å redde liv etter kompliserte kirurgiske inngrep, eller bare innehar et sadistisk ønske om å ødelegge ethvert menneskes generelle helse, men aldri har hatt kunnskapen eller viljen til å gjennomføre medisinstudiet? Atlus forsøker med Trauma Center: Second Opinion å gi deg en ny mulighet til å realisere drømmen. Det er langt i fra en fullgod erstatning, men vi takker og bukker for muligheten. Spillmarkedet flommer ikke akkurat over av spill i denne sjangeren, og stort sett all form for nytenkning er god tenkning – i alle fall innen spillindustrien.

Second Opinion er det andre spillet i serien. Det første spillet: Under the Knife, kom til Nintendo DS tidlig i 2006. I spillene blir du dratt rett inn i rollen som den nyutdannede legen Derek Stiles på et amerikansk sykehus. Du får ta del i en rekke oppdrag på sykestua, som spenner seg fra de enkleste syjobber til kompliserte inngrep der du kjemper mot både klokka og de truende parasittene, så vel som pasientens sviktende hjerte. For mange feilskjær og du må frem med hjertestarteren, kanskje til ingen nytte. Hovedfienden i spillet er det livsfarlige menneskapte GUILT-viruset som du må gjøre ditt aller beste for å bekjempe gjennom kirurgiske inngrep på de uheldige infiserte.

Ikke overraskende er det fingerferdighetene og en stødig hånd som er utslagsgivende for et godt resultat i Trauma Center. I likhet med den virkelige verden kreves en stødig labb når pasientes liv ligger i dine hender. Wii-kontrolleren kommer meget godt til sin rett her. Den er enkel å håndtere og føles nøyaktig, noe som gjør at du hele tiden har full kontroll under operasjonen, såfremt du ikke lider av Parkinsons sykdom eller noe annet som måtte frembringe ukontrollert skjelving. Under operasjonene stilles det store krav til både hurtig arbeid og presisjon, noe som igjen stiller enda større krav til kontrolleren. Jeg kan imidlertid allerede nå avsløre at om du mislykkes under et inngrep (les: dreper pasienten), så er det ene og alene din egen feil, og ikke kontrolleren. I motsetning til dine tynne ”papirnerver” så bøyer ikke kontrolleren under for presset når liv står på spill.

Det er nesten 40 oppdrag som følger en stramt oppbygd historielinje. Under spillets gang kjemper du for å uttrydde en menneskeskapt parasitt som har omgjort uskyldige menneskers liv til et livsfarlig mareritt. Når du har gjort unna et oppdrag får du umiddelbart tilgang til det neste, uten noen form for valgfrihet. Utfordringene varierer stort i vanskelighetsgrad. De første oppdragene er nærmest gjennomførbare i blinde og i kraftig pille-rus, mens de vanskeligste krever tilnærmet perfekt nøyaktighet og effektivitet fra start til mål. Selv om de fleste vil måtte bruke mange forsøk før man kommer igjennom samtlige operasjoner så sitter jeg i etterkant igjen med en følelse av at Trauma Center ikke gir deg en spesielt langvarig underholdning. Ja, visst er det spennende med nye typer spillutfordringer, men Trauma Center: Second Opinion gir oss ikke et særlig godt inntrykk av legeyrkets variasjon. Det blir til at du føler du har gjort det samme tidligere. Selv om operasjonen er en annen, kan det føles som om lite er nytt. Forskjellen ligger i antall partikler du må fjerne, antall sår du må sy og antall feil du kan begå før pasienten reiser til perleporten på 1.klasse. Når du blir presentert for nye oppdrag er underholdningsverdien der, men det er nok kun de største entusiastene som vil spille igjennom Second Opinion flere ganger.

Grafikkmessig legger Second Opinion seg inn midt på treet. Riktignok litt mer i retning av stammen enn mot toppen. I tråd med japansk tradisjon er alt av grafisk fremstilling svært anime-inspirert, noe som gir et semi-realistisk inntrykk. Vi har sett minst like bra grafikk på f.eks Gamecube tidligere, så dette her når så absolutt ikke opp til de menneskelige etterlikningene vi ser i nye spill som f.eks Call of Duty 4 og sportsspillene fra EA. Samtidig er anime-stilen både ryddig og pen å se på for de som liker tegneseriepreget grafikk. Den er på ingen måte overveldende, men den drar deg igjennom uten store problemer.

Det er mange pene ord man kan si om Trauma Center: Second Opinion, men svært få av dem er passende når spillets lydspor skal beskrives. Riktignok forventer jeg ikke en kaskade av utmerkede rock-låter til et spill der nøyaktighet og konsentrasjon er alfa og omega, men det er ikke mye fantasi som skal til for å skape noe vesentlig bedre enn dette. Musikken er i beste fall irriterende og hører vel egentlig bedre hjemme i en tysk lavbudsjettsfilm fra 80-tallet. Det engelske stemmearbeidet i dette japanske spillet er heller ikke noe å skryte av. Det hele minner veldig om typiske arkadespill fra godt inne i forrige millenium. Det er noen få kommentarer som gjentar seg gang på gang, men det er også alt. Resten av historien blir forklart i en tekstboks nederst på skjermen. Skuffende!

Konklusjon

Trauma Center: Second Opinion byr på mange interessante utfordringer første gangen du går igjennom spillet. Etter hvert går man dessverre litt lei, og levetiden er i korteste laget for et spill av denne typen. Jeg savner flere og mer varierte utfordringer.

Den gode bruken av Wii-kontrolleren er helt klart spillets sterkeste side. Pasientene snittes opp og sys igjen med imponerende presisjon. Utviklerne i Atlus skal ha ros for å ha laget nok et japansk spill litt utenfor normen, men spillet bærer preg av å være et opprinnelig DS-spill presset inn i next-gen format. Veldig mye holder rett og slett ikke mål i forhold til dagens spillstandard.

Jeg tyr nok heller til Grey’s Anatomy eller Scrubs for underholdning i lengden.

Kim Skaug Kristiansen
GameRoobie