Den normalt småfeite rørleggeren har nok en gang gjennomgått en knallhard slankekur for en ny utgave av Paper Mario. Heldigvis er ikke spillopplevelsen like tynn som figurene.

Å klassifisere Super Paper Mario innen én enkelt sjanger er vanskelig. Faktisk så vanskelig at jeg ennå ikke har kommet til en endelig konklusjon. Det forrige Paper Mario-spillet (The Thousand Year Door) var uten tvil et rollespill, men denne gang er de tur-baserte kampscenene fjernet, og hele spillet har tatt en klar vending mot plattformsjangeren. Du hopper og spretter rundt mellom blokker, plattformer, skilpadder og store grønne rør, alltid på utkikk etter veien til neste brett. Alt dette i velkjent Mario-stil. Samtidig er det fremdeles mange klare rollespill-elementer. Du har flere medhjelpere og kan velge mellom forskjellige figurer under spillets gang. Du oppnår erfaringspoeng ved å beseire fiender og bruker disse til å bli sterkere, samtidig som du opparbeider deg et stort arsenal av gjenstander som kan hjelpe deg i kampens hete. Konklusjonen så langt må bli at Super Paper Mario står godt plantet med ett bein i begge leire.

Historien i spillet starter med at den onde Count Bleck fremtvinger et ekteskap mellom selveste Bowser og prinsesse Peach, noe som skaper det komplette kaos. Til tross for at Bowser burde være storfornøyd med sin siste fangst, trår også han til med en hjelpende hånd (eller ildkule for den saks skyld) når Mario legger i vei for å gjenskape ro og orden i verdenssamfunnet nok en gang.

Selv om du kan velge mellom flere kjente spillfigurer underveis skjønner man kjapt at det er Mario som er hovedpersonen (observante lesere har kanskje allerede skjønt dette på tittelen). Bowser når langt på rå kraft og Peach kan sveve over store distanser med sin alltid like pålitelige paraply, men det er Mario med sine sterke allround-ferdigheter som er den du vil ha klart mest bruk for.

Etter hvert som du beseirer fiender og avanserer i spillet vil du opparbeide deg rutinepoeng som både gjør deg sterkere og kan gi deg mer helsepoeng. Du vil med tiden både skaffe deg mange bruksgjenstander og tilegne deg nye triks. Den mest oppsiktsvekkende evnen er det ikke overraskende Mario som står for. Han klarer nemlig mesterstykket å forandre spillskjermen fra det klassiske 2D-bildet til en tredimensjonal verden. Dette åpner store muligheter for nye typer labyrinter og alskens hjernevridning. To klosser som står tett-i-tett i 2D kan nemlig ha mange meters mellomrom i 3D, og den ugjennomtrengelige veggen du har støtt på er det fullt mulig å gå rundt så fort man får dybde inn i bildet. Dette er en veldig interessant vri fra Nintendo. Om du er en av de som liker små puzzles og å benytte de små grå for å finne løsninger, da er det bare å glede seg.

I motsetning til de fleste Mario-spill vil jeg ikke betegne Super Paper Mario som spesielt barnevennlig. Riktignok er ikke vanskelighetsgraden spesielt høy, men de enorme mengdene med tekst som blir brukt for å formidle spillets historie gir yngre Mario-fans store problemer med å henge med i svingene. De av oss som er litt mer drevne i engelskspråklig kommunikasjon kan derimot se frem mot mange litterære høydepunkter. Det er lett å se at Nintendo har lagt ned et stort antall arbeidstimer på kommunikasjonen mellom figurene. I klassisk stil foregår denne i tekstform, og det tar ikke lang tid før det ene gullkornet avløser det andre. Flittig arbeid og mye humor til tross, det er alltid en grense for hvor mye vi har tålmodighet til. Enkelte vil nok klare å flire, eller eventuelt gapskratte seg igjennom samtlige tekstbokser i Super Paper Mario, mens andre vil hamre frenetisk på A-knappen under enhver dialog allerede før de har spilt i fem minutter. Jeg syns det er flott at Nintendo gjør et grundig arbeid på dette området, men her sitter jeg inne med en følelse av at de har smurt litt tykt på. Det er ingen tvil om at dette kommer til å være et frustrasjonsmoment hos mange utålmodige sjeler verden over.

Lydmessig byr ikke Super Paper Mario på noen spesielle overraskelser. Alle som har spilt et Mario-spill vil umiddelbart kjenne seg igjen. Det er vanskelig å beskrive musikken med ord, men den gir deg utvilsomt følelsen av at dette er kjent territorium. Allerede fra første musikksnutt kjenner man det kribler i beina og en gjør seg klar til å hoppe. Bland dette med en symfoni av festlige lydeffekter og du har Mario i et nøtteskall.

Når det gjelder grafikken kunne jeg nesten gitt to separate tilbakemeldinger. I 2D ser brettene både fargerike og livlige ut. De vekker engasjement i det du løper og spretter rundt foran flotte bakgrunner og observerer de utallige imponerende effektene. Alt er i skjønneste orden helt til Mario overrumpler designerne totalt ved å ta oss med til den tredimensjonale papirverdenen. Det virker nesten som om Nintendo helt har glemt av denne delen, for de tidligere så flotte bakgrunnene er nå omgjort til en lang, flat papp-plate i venstre billedkant, og det hele minner mer om en grå, livløs høstdag enn et Mariospill i 2007.

Konklusjon

Super Paper Mario er et spill som tør å ta et lite steg bort fra forgjengeren, men som dessverre havner litt mellom to verdener. Å kjøre med to hjul på hver side av midtrabatten er sjeldent noen god idé i det lange løp. Dette er verken et fullblods rollespill eller plattformspill. Det er et ”Super Paper Mario-spill”. En sjanger bygd opp av simple rollespillelementer ispedd enkel plattformhopping her og der. I denne sjangeren må man dog unnvære essensielle ting som utfordrende plattformoppgaver og dypere rollespillfunksjoner, som for eksempel å selv kunne bestemme hvordan du vil utvikle deg og hvilke oppdrag du vil gjennomføre til hvilken tid.

Super Paper Mario er et bra spill hvor underholdningsverdien i enkelte perioder er helt i ypperste toppsjikte. Dessverre går den også i dype bølgedaler med jevne mellomrom, slik at spillet i Mario-målestokk ikke kan betegnes som noe særlig mer enn middels. Vi stiller tross alt store krav til vår røde, italienske favoritt-rørlegger.

Kim Skaug Kristiansen
GameRoobie