Master Chief har vendt tilbake til Jorden for å stoppe de invaderende Covenant og redde menneskeheten en gang for alle. Vil Spartan-117, den grønne kjempen som har holdt motet oppe så lenge, klare å hindre at verden jevnes med jorda?

Menneskenes fremtid ser dyster ut. The Convenant har funnet plasseringen til jordkloden og setter all sin kraft på å knuse opprørerne fortest mulig. Spartan-117, Master Chief, det siste medlemmet av et prestisjetungt militærprogram og muligens menneskehetens siste håp, skynder seg tilbake til hjemplaneten i et romskip som neppe ville fått mange stjerner i en sikkerhetstest. Skal Master Chief, uten sin trofaste kunstige intelligens Cortana, klare å stoppe både The Covenant og de grøsselige Flood-parasittene fra å ødelegge hele galaksen? Vil menneskene våkne opp til en lysere hverdag, og vil han selv overleve kampen?

Alt i alt har han mye å gjøre, Master Chief, spillkarakteren som har fulgt med Xbox-konsollene siden starten og vist seg å være det desidert viktigste kortet for maskinens suksess. Bungies første spill var lenge den eneste grunnen til at folk gikk inn i butikkene og kjøpte Xbox, og spill nummer to har vært det mest populære Xbox Live-spillet helt siden det ble lansert for tre år siden. Det er en bragd det virkelig står respekt av.

Det er altså ikke lite Bungie har å leve opp til, å skulle levere det avsluttende leddet i en trilogi som nyter bred respekt. Det tar ikke lang tid før vi innser at utvikleren satser på å gjøre det stort med sitt siste spill. Gigantiske slag på store sletteområder mellom menneskenes opprørstyrker og romveseninntrengerne gir oss klar beskjed om at nå er det trøste eller bære for menneskene. De mektige slagmarkene med et titalls kjempende kjøretøy og drøssevis av Covenant gir oss rett og slett en opplevelse av krigen i en langt større skala. Du møter for eksempel flere ganger den høytragende Scaraben, en mektig maskin-edderkop som må senkes til bakken med en del velplasserte raketter og så ødelegges fra innsiden, før den omsider eksploderer i en sky av blå flammer. Det er et eksempel på at kampene er en god del større og mer åpne enn det vi er vant med fra denne kanten.

Men ellers er Halo 3 rett og slett Halo slik vi kjenner det. Alle de gameplay-aspektene som det første spillet introduserte, som at du kan bære to våpen samtidig og at skjoldet lader seg opp igjen etter noen sekunder i ro, er velkjent for alle som har spilt Halo før. Som i Halo 2 kan du også blande sammen to håndvåpen etter smak og behag. Denne spillemåten har faktisk bredt seg utover i sjangeren de siste årene at tilvenningstiden er minimal uansett.

Historien denne gang byr selvsagt på mer enn nok av klassisk og intenst Halo-gameplay i tette ganger og korridorer, med Covenant rundt ethvert hjørne. Overgangen mellom intense nærkamper og større slag er så silkemjuk som vi turde håpe på, og store deler av historien glir fornøyelig av gårde av seg selv. Uheldigvis viser historiedelen også sine mørkere sider. De delene av spillet der man kjemper mot Flood er stort sett ganske deprimerende og ble omsider gjennomspilt med noen ufornøyelige skippertak.

Samtidig mestrer ikke Bungie helt denne gangen å mane fram den følelsen av dommedagsfrykt som har preget historien så langt, og regner på sånn måte med at du har spilt de forrige spillene nå nettopp. Gledelig nok er dialogene og filmsekvensene så brukbare at det er lett å få med seg hva som skjer, men en liten oppsummering av historien så langt først kunne kanskje hjulpet oss med å komme inn i historien og få Halo-følelsen igjen. Etter snaue tre år siden forrige spill er det lett å glemme små detaljer, spesielt når du har spilt mye annet siden den gang. Halo 3 holder altså en noe flatere følelsesmessig kurve enn det jeg håpet på, for selv med mye dramatikk slet jeg med å gløde skikkelig for menneskenes kamp mot overmakten. Jeg vil ikke virke mer negativ enn jeg er, for den avsluttende delen av historien er ingen skuffelse, men jeg føler Bungie ikke har nådd helt opp her.

Å være Master Chief har alltid handlet om å ha tilgang på de heftigste leketøyene. Blant de hjelpemidlene han har til sin rådighet er det en bunke med nye våpen, som stort sett tilhører en rase av The Covenant, Brutene. Disse skapningene ble introdusert i det forrige spillet, etter at rasen Elites, som lenge var ryggraden i hæren til The Covenant, valgte å gå over på menneskenes side. Brutene har for anledningen satset på heftigere skyts, for eksempel en maskinpistol som kaster fra seg kraftige pigger og river sitt mål i fillebiter, og en mini-kanon som holdes i en hånd. I tillegg har vi en ny type granatkaster som spyr fra seg mange små eksplosiver på få sekunder, en ekstrem ødeleggelseshammer som knuser fiendene i umiddelbar radius, samt den mektige Spartan-laseren, et nytt leketøy for menneskesiden. Spartan-laseren trenger noen sekunder på å lade seg opp, men dens kraftige stråle dreper stort sett alle den treffer, og kan redusere ethvert kjøretøy til flygende hjul og metallbiter. Nyttig mot mål som ikke beveger seg så mye, men vanskeligere å mestre mot fiender som løper.

En annen forandring er at stasjonære våpen plassert rundt omkring nå kan rives av sitt stativ og skytes fra hofta. Da har de riktignok ikke lenger uendelig med kuler, men disse er likevel kraftige nok til at de vil bli godt brukt i løpet av spillets gang. Det samme gjelder den nye flammekasteren, som riktignok ikke er festet til noe stativ, men som fungerer på samme måte.

Av granater har antallet fordoblet seg – nå plukker man stadig vekk opp en klubbe-lignende granat som fester seg til fienden, og en farlig brannbombe som tenner på hva enn den treffer. Du kan fremdeles holde to av hver type, og med et tastetrykk bla i hvilken du vil bruke for anledningen. En stor del av fornøyelsen med Halo har hele tiden vært å bruke granatene effektivt for å se hvordan et presist kast sender fire Covenants til hver sin kant. Følelsen av å se en granat følge en perfekt bane og lage kaos hos fienden er like deilig som noen gang.

Kjøretøy-delen av spillet har også fått noen nye tilskudd. Den lille tosetede Mongoose, som egentlig var planlagt for det forrige spillet, har endelig fått sin plass. I tillegg dukker Brutenes merkelig konstruerte Chopper statig vekk opp. Denne saken, med et gigantisk roterende hjul foran, minner mest om noe tatt ut av Star Wars, men viser seg å være en gjenganger i de større slagene i Halo 3. I en liten sekvens i historiedelen får du styre helikopteret Hornet, og med jevne mellomrom møter man på en Wraith, et svært flytende skip som avfyrer kraftige plasmakuler over lange avstander. De to Warthog-variantene er selvsagt med, det samme gjelder tanksen Scorpion, den lille Ghost og den flygende Banshee. Alt i alt har det aldri vært mer variasjon blant kjøretøyene i Halo.

En annen vesentlig forandring i spillet er helt nye leketøy på begge sider av konflikten. Hvem husker ikke det bobleskjoldet Master Chief mante fram i en trailer fra spillet fra noen måneder tilbake, hvor han ble omringet av en gjennomsiktig iglo som beskyttet han mot fiendtlig ild. Dette skjoldet kan du plukke opp rundt omkring på banen og utløse hvis fiendene har overtaket. Boblen stopper både kuler og eksplosiver i det drøye halvminuttet den varer, men hindrer ikke at fienden kommer inn i den og slår deg ned. De andre leketøyene inkluderer en kraftig mine som detonerer av hvis noen går eller kjører over den, og en blå kule som like godt trekker energien ut av forsvarsskjoldene til alle som er i nærheter, og til og med stopper kjøretøy som er for nær. Til slutt må vi nevne gravitasjonsheisen som kan brukes for å komme høyere i banen, eller kastes foran kommende kjøretøy, ofte med morsomme konsekvenser.

Helt siden Halo 1 har sikkert en million par innsett gleden av å samarbeide seg gjennom Halo-historien, og denne funksjonen er nok en av de aller viktigste grunnene til at serien har gjort det så bra. I Halo 3 er denne delen av spillet tatt enda et stykke videre. Man kan fremdeles samarbeide sammen to stykker på samme konsoll, men over Live er det faktisk mulig for hele fire å kjempe seg gjennom brettene i historiedelen. Uansett vil spiller nummer to styre The Arbitor, lederen av Elite-rasen som i forrige spill sluttet seg til menneskenes side. Hvis man er enda flere, vil disse styre to andre Elite-karakterer.

Dessverre er ikke Halo 3 så langt som vi turde håpe på. Du burde klare det på under ti timer på en middels vanskelighetsgrad, og selv om repetisjonsfaktoren er høy kunne jeg godt sett for meg noen brett til. Likevel føltes historien sammenlagt så tilfredsstillende at jeg planlegger å ta historien enda en gang, så får jeg bare håpe at tiden rekker til.

Tilfredstillende opplevelse på nett
Flerspillerdelen har mer oppmerksomhet enn noen gang. Vi i redaksjonen testet selvsagt flerspillerbetaen av spillets online-del behørig tidligere i sommer, og har siden den gang ventet på å få spille alle brettene og teste ut alle modusene. Kort og godt gjør Bungie en solid jobb på denne fronten. Hele systemet med Matchmaking er et prakteksempel til etterfølge. Enten man spiller alene eller sammen med venner fungerer det så knirkefritt som det overhodet er mulig å forestille seg. Så lenge alle de du vil spille sammen med er i samme Party, kan man lene seg tilbake og vente på at systemet finner en server som passer.

Halo 3 har et fint utvalg brett, de fleste er helt nye, mens Last Resort kjennes igjen fra Halo 2, da under navnet Zanzibar. Jeg ble litt skuffet over at det ikke fantes flere av brettene fra det første Halo-spillet. PC-versjonen hadde flere glimrende brett jeg gjerne skulle sett igjen, jeg savner for eksempel noen virkelig gode kjøretøybrett, men ellers må jeg si meg fornøyd med variasjonen.

Av spillmodus finnes det et meget godt utvalg. Bungie har lagt til alt vi kan forvente, Slayer-varianter, Capture The Flag, Halo-kjenningen Oddball og King of the Hill. I tillegg finnes for eksempel VIP, hvor en av spillerne får VIP-status og må beskyttes, mens man må prøve å drepe fiendens VIP. Poeng deles kun ut når en VIP blir drept, så her er altså kommunikasjon og lagarbeid nøkkelen. En annen populær variant er One Bomb, hvor en bombe logisk nok skal fraktes til fiendens base og aktiveres. Det er ganske enkelt stor variasjon, og mange av typene kan spilles i ulike varianter.

Alle de oppdragsbaserte spilltypene kan anbefales, spesielt om man er tre-fire-fem sammen som kjenner hverandre godt. Det er neppe mulig å gjengi opplevelsen av å kjempe en bitter kamp hvor laget hele tiden holder kommunikasjonen og moralen oppe med headset og mikrofon. Jeg skulle bare ønske at disse kampene varte lengre enn de gjorde, og i tillegg er det problem at lagene fort kan bli veldig ujevne om noen finner på å stikke.

Med det nye ferdighetssystemet belønnes imidlertid stikking med minuspoeng. Bungie har nemlig satset på å belønne de som spiller mye og bra med høyere rank og bedre statistikker. Systemet er litt for kronglete til at jeg går helt inn i det her, og helt ærlig forstår jeg ikke helt hvordan alt henger sammen selv. Men du har i alle fall både Experience-poeng og Skill-poeng. Experience-poengene bør tilsvare noe som antall kamper vunnet, mens Skill-poengene deles ut etter hvordan du spiller. I tillegg er det mulig å spille både Social og Ranked Matches, som har litt å si på hvordan du belønnes. På nettsiden Bungie.net finner du dessuten enda mer detaljert statistikk over dine bragder på nett.

Til slutt må jeg huske på å nevne sandkassemoduset Forge. To lag spiller mot hverandre som før, men en spiller på hvert lag har muligheten til å plassere nye kjøretøy, våpen og utstyr på brettene. Hvert lag har en konto som blir tommere hver gang man plasserer et nytt kjøretøy på brettet, og det skal ikke mye fantasi til for å forstå at mulighetene her er store. Det skal i alle fall bli morsomt å prøve Forge mer ettertrykkelig selv.

Grafisk kan Halo 3 beskrives som pent, men kanskje en liten anelse skuffende. Du blir kanskje ikke overrasket å høre over at spillet teknisk sett ikke kjører i HD: Kravet for 720p er en oppløsning på 1280x720 piksler, mens Halo 3 kjører på 1152x640. Bungie mener likevel det ikke har noe å si, og mener at forskjellen er omtrent umulig å se i praksis. Grafisk er spillet kanskje mer krydret med detaljer enn andre sammenlignbare spill, og det er ingen som kan finne på å sutre når et gigantisk flygende romskip sprenges i en sky av blå flammer. Men samtidig sitter jeg igjen med følelsen at det kunne vært enda bedre. Halo 3 er altså langt fra det peneste vi har sett på denne kanten. Samtidig trenger du ikke se mange skjermbilder fra Halo 1 og Halo 2 for å skjønne hvor langt utviklingen har kommet.

Konklusjon

Halo 3 er Halo slik vi kjenner det, bare større. Kampene er større, kontrollersystemet er perfekt og brettene er stort sett velsmakende. Bungie har tatt steget over på Xbox 360 bra, og underholdningsverdien, som er det viktigste uansett, holder et høyt nivå. Historien mangler en del av følelsene og drivet fra tidligere spill, vi slet rett og slett litt med å komme inn i stemningen, men at resten av pakken fungerer knirkefritt gjør at vi lett vil anbefale spillet.

Bungie gjør som vanlig en solid jobb på flerspillerfronten. Et praktfullt oppsett og mye variasjon både i spilltyper og spillbrett vil garantert sørge for en ny konge på haugen når det gjelder Xbox Live. Summa summarum blir det Live-delen som redder Halo 3 fra å ramle ned på sjueren, for bedre underholdning sammen med andre vil du neppe finne.

Stian Pedersen
GameRoobie