Vi har vitnet så mange utsettelser at vi knapt trodde på noen lansering i det hele tatt, men GSC Game World ble ferdig og kunne nylig lansere S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl. Er ventetiden verdt det, eller bør spillet, som den gamle reaktor nummer fire, begraves i sement?

I 1986 måtte verden overvære kreftene av tidenes største atomulykke, og 20 år senere smalt det for andre gang. I blant sterkt radioaktivt materiale og muterte skapninger dukker det opp artefakter av stor verdi for vitenskapen, og forskerne betaler store summer for en bit av disse mysteriene. Mange lykkejegere fristes inn i den radioaktive og tungt bevoktede strålingssonen for en bit av skattene som finnes der. I dette radioaktive rundt den gamle Tjernobyl-reaktoren bygges det opp ulike grupper med forskjellige interesser; noen vil åpne grensene ut til omverdenen, andre kjemper for å opprettholde sonens selvstendighet, mens militæret har nok å gjøre med å holde nye lykkesøkende unna denne strålingssuppa.

Selv blir du funnet blant en haug med lik etter en lastebilulykke, og du blir raskt tatt med tilbake til sikkerhet med hukommelsestap. Men her får man ingenting gratis, så du må belage deg på å jobbe bort gjelda di ved å gjøre tjenester for andre. Samtidig virrer spørsmålet om hvem du er i bakhodet, og hvorfor i alle dager du ble funnet med en beskjed om å drepe en navngitt person i lomma.

Shadow of Chernobyl kan best beskrives som en blanding av et rollespill og et vanlig skytespill. Rollespilltrekkene er flere: Oppdragene serveres for eksempel i et tradisjonelt system hvor du kan løse de litt etter smak og behag, og du kan samle på og kaste ting du finner i sonen – våpen, kuler, næring og medisinpakker, alt annet en Stalker trenger for å overleve. Oppdrag får du levert av personene du møter på i alle kriker og kroker av området, og du kan angivelig bruke mange titalls timer på å fullføre de ekstra oppgave du kan gjøre for penger, i tillegg til hovedhistorien.

Disse ekstraoppdragene er som regel ikke mer kompliserte enn at du må spasere i en halvtime, noe som bare er enda mer irriterende uten noen form for motorisert transport, før du dreper en eller annen person, og går hele veien tilbake for belønningen – som regel penger du likevel aldri bruker. Hele kjøpesystemet føles litt meningsløst da man uansett finner det nye utstyret på døde fiender man har skutt, og hver gang man kommer over en kjøpmann har han likevel bare håpløst utstyr til en latterlig pris.

Tsjernobyl-området byr på et bredt utvalg av våpen og andre gjenstander som åpner seg i en logisk rekkefølge ettersom man beveger seg utover i sonen, og det var alltid spennende å komme over et nytt våpen – som i alle rollespill av en viss status. Dessuten finnes det ulike jakker som byr på forskjellig grad av beskyttelse mot kuler, ild, radioaktiv stråling og så videre. Gjerne skulle man gått rundt med alt sammen, men i verste rollespillstil kan man bare bære opp til en viss vekt før man puster og peser som en gammel mann med en gang. Og uansett hvor mye du går forbedrer du ikke kondisjonen, så selv 15-20 timer ut i spillet irriterer du vettet av deg fordi du må stoppe opp og ta en pust i bakken.

Våpnene varierer i langt større grad enn vanlige skytespill, og det er ofte langt vanskeligere å treffe motstanderen. Ikke bare fordi våpnene følger fysikkens lover til fingerspissene, men også fordi mange fiender rett og slett er forbaska vanskelige å få taket på. Dessuten har fiendene som regel god kunstig intelligens og kommer ofte rundt på kantene. Det fører til at kampene blir langt mer taktiske, vanskelige og intense enn andre skytespill, og selv om du klarer å holde deg rolig og kontrollert må du belage deg på å dø stadig vekk. Selv på den laveste vanskelighetsgraden tåler fiendene tidvis utrolig mye, om det så er fordi disse gamle pistolene knapt sparker fra seg, men så snart man får tilgang på litt heftigere utstyr føles kampene ganske gode.

Det er nok rollespillelementet som skorter litt i Shadow of Chernonyl. At man kan velge og vrake i oppdrag for folk man møter på i sonen er naturligvis en veldig god ide, men det er som regel et problem at man aldri fører seg veldig knyttet til historien. Man får stadig vekk et puff i riktig retning, men man får ikke lyst på å lese alle dialogene grundig nok eller bry seg så mye om hva man gjør. Kanskje det hadde vært en idè å gå for litt kortere dialoger? Noe av problemet ligger kanskje i at utvikleren har tatt noen snarveier, ikke sørget for et oversiktlig nok oppgavesystem og kommet litt for kort i historieformidlingen. Gjør man hele tiden de oppgavene som automatisk blir gitt deg, fikk vi i alle fall mer enn en gang følelsen over at vi hoppet litt frem og tilbake mellom ulike oppgaver, og da er det slitsomt å måtte gå inn i menyen for å sjekke hva man driver med. Stadig vekk leder det lille kartet deg i totalt feil retning i forhold til oppdraget du trodde du holdt på med, så dermed må man inn på PDA-en, undersøke hva man driver på med, og spasere mange virtuelle mil for å komme til riktig sted.

GSC Game World har utvilsomt brukt flest timer på enspillerdelen, men har også lagt til en flerspillermodus, som sagt rett ut ikke utvider spillopplevelsen noe særlig. Det er morsomt de første rundene, når man tester ut spillmodusene som finnes (alle-mot-alle, lagkamp og et eget ”artefaktmodus”), men man ser fort alle småproblemene. Det virker temmelig upolert, og ofte hakker fiendene seg bortover spillbrettet, men under optimale forhold er det lett å se at det finnes potensial her.

På tross av alle utsettelsene sliter Stalker også av noen andre tekniske småproblemer. Vista-versjonen skal etter sigende ha trøbbel med spesielt med lagringen. Vi har spilt det i Vista, og kan ikke si å ha mistet noen lagringspunkter, men har i stedet store problemer med skyggene i spillet, som bokstavelig talt følger musepekeren og danser rundt omkring på skjermen. Vi kan jo forvente oppdateringer som retter problemene, om de ikke har kommet allerede, men det er uansett skuffende at produktet ikke er optimalt rett ut av esken.

Et annet helt uakseptabelt problem, som ikke skal være noen feil, er at man ikke kan åpne opp gamle lagringspunkter når man oppdaterer spillet til en ny versjon. Det er jo mildt sagt ganske latterlig, så du bør være oppmerksom på å oppgradere til siste versjon med en gang du kjøper spillet, og ikke vente til du vil teste ut flerspillerdelen.

Shadow of Chernobyl byr på en tidvis flott grafisk fremstilling av et post-nukulært Ukraina, men den tekniske fremgangen siden spillet først ble annonsert har ikke har hjulpet STALKER. Joda, omgivelsene og atmosfæren i sonen er ganske enkelt briljant, men maskinkravene og resultatet går ikke helt hånd i hånd. Selv på ganske moderne gamer-PCer må du ned i oppløsning og over på statisk lyssetting for i det hele tatt å kunne spille, og det hender stadig vekk at spillet lugger og drar – gjerne når man hopper fra brett til brett.

Ellers byr Shadow of Chernobyl på en svært overbevisende tolkning av et landskap bare noen vindpust unna en fullblåst atomvinter. En rekke stilige grafiske effekter klarer definitivt å overbevise oss om at vi befinner oss i en strålingssone, med forlatte kjøretøy og falleferdige bygninger, dystre og halvdøde landskaper, mørke skyer og tunge regndråper. Nærmer du deg en av de mange superradioaktive områdene går Geiger-Müller-tellerne av skaftet og skjermen fylles av prikkete grønnskjær, det er rett og slett fryktelig stilig.

Konklusjon

Shadow of Chernobyl byr på en god tolkning av en radioaktiv sone, og atmosfæren og stemningen er veldig solid. Grafiske effekter, unormale fenomener og muterte skapninger bidrar til å sette rammen rundt spillet, men vi kunne gjerne forestilt oss en litt mer drivende historieformidling, her blir det rett og slett videreformidlet litt for klønete og hakkete. Men klarer du deg med noen enkle presentasjonsproblemer og tekniske feil av varierende grad, skal du lete lenge etter et spill med så god stemning og ramme som Chernobyl, og det er lett å la seg falle inn i den dype verdenen. På tross av utallige utsettelser skulle jeg gjerne ønsket noen måneder ekstra på finpussingen, men om du ønsker å oppleve ettervirkningene av et radioaktivt Ukraina, trenger du ikke lete lenger.

Stian Pedersen
GameRoobie